Yeah, he definitely got carried away there. I agree, to some extent, that critics should be deeply versed in the art they are critiquing. I don’t believe only a great pianist is capable of fully grasping the art of another pianist, that’s absurd. So his whole mountaineering argument is kind of hollow to me.
From a quick talk I had with Anton Kuerti, long ago, I can assure you that he knew (and cared) less about great recordings and interpretations than I. Also seemed to know less about the repertoire as well (he didn’t seem to know which number the Hammerklavier was). That said, I would never have felt comfortable critiquing his performance (Beethoven Op. 106-111).
Tru, doze Gs, oh lord. Some dutch frens were trying to teach me to say “hagelslag” once, I felt like I was parodying and dey kept inzisting I needed to work that throat zum moar ()
Det er noe ved måten han skriver på som irriterer meg helt sykt. Som regel skriver han sånn som det her:
»Overdrivelsens kunst er subtil. Det har den kanskje alltid vært, men for den klassiske musikkens del, blir det særlig tydelig i en tid hvor så mye oppmerksomhet er rettet mot selve fortolkningen, eller fremføringen, av verket. Det er lett å la ekstremer og eksesser i såkalte fortolkningsmessige valg gjelde som suksesskriterium: Den utøveren er god som i særlig grad makter å strekke strikken, finne opp nye hjul, eller vende gamle vaner til noe spektakulært nytt.
Å gi liv til gammelt stoff er selvsagt alltid interessant. Men så var det dette med subtiliteten. For det som umiddelbart blusser opp, har også en tendens til raskt å legge seg igjen. To nokså nye orkesterplater antyder problemstillingen, og det med et verk som i seg selv tematiserer overdrivelsen – eller her: det patetiske – Peter Tsjajkovskijs storslagne symfoni nr. 6 i h-moll, Pathétique.»
"that is what your illustrious paper wrote, enuff said. I iz cancelling ALL rectals in protest, but any1 hu wants to hear moi play will be able to listen to a livestream off ma phone of ma next rectal.
iz not very clear